Vi lever i et samfunn som er i en rivende utvikling. Nye oppfinnelser innen industrien (og ellers) sørger for at effektiviteten i samfunnet generelt suser avgårde i en fart vi aldri noensinne har sett maken til.
Dette er, for effektivitetens skyld og for høy materiell levestandards skyld, utrolig spennende. Varer blir billigere og lettere å få tak på, vi forbrukere forventer mer og mer av varer vi kjøper i butikkene, både spiselige og ikke spiselige.
Vi presser oss inn i klær som er trangere enn før og vi skal helst se syltynne OG muskuløse ut samtidig. Presset på ungdommen øker.
Det er ikke lenger nok å være dyktig til én ting, nå skal ungdommen ha gode karakterer, ha et godt og sunt kosthold, trene jevnlig og helst ha tydelig definerte muskler, være slanke og gjerne ha mange venner og et spesielt spennende sosialt liv.
Presset er annerledes enn før og større, tenker jeg.
Hva er egentlig godt nok i 2016?
Foreldregenerasjonen opplever også et stort press på mange områder. Du bør følge opp barna dine tettere enn før, barna dine bør få lov til flere ting enn før, samtidig som noen grenser er blitt strengere. Det er ikke uvanlig med familier der hver eneste kveld i ukedagene er opptatt med aktiviteter for både barna og de voksne. I helgene er det gjerne diverse fotballturneringer, svømmestevner, innebandyturneringer, skikaruseller, loppemarkeder, loddsalg, dopapirsalg som skal gjøres unna OG ikke minst "kvalitetstid" med familien som kan være hytteturer, shoppingturer til Sverige, familieselskaper, godt planlagte skogsturer med innlagt fisking og overnatting i telt osv. Listen er lang, dette var bare et lite utdrag.
Hvor ble det av spontaniteten? Hvor ble det av det å banke på hos en nabo eller en klassekompis og spørre "skal vi leke sammen?" - hvorpå svaret blir "ja det kan godt la seg gjøre - hvis du kommer tilbake om to uker, da er vi kanskje ledige". Hva er det som har skjedd?
For å rekke og å ha overskudd og energi til alt dette, er det kanskje best at jeg har en jobb som er ganske monoton og rutinepreget og som krever minimal hjerneaktivitet, eller skal jeg utfordre meg selv og ha høye ambisjoner for meg selv og gå for en karriere?
Hva orker jeg?
Hvordan får/finner jeg krefter og overskudd til å leve opp til alle disse forventningene?
Forventninger fra meg selv og andre rundt meg.
Hvordan har DU det i alt dette?
Hvordan takler du presset fra samfunnet rundt deg?
Føler du at det er et press?
Er du "god nok"?
Hva er "godt nok" for deg?
