lørdag 6. juni 2009

Tanker om livet og ... livet - eller ... eksisterer døden?

Det var 1. desember 2001 og det var varmt i været. Jeg gikk rundt på et universitetsområde i Washington D.C. Jobben min bestod i å gå fra dør til dør og samle inn penger til ulike bistandsprosjekter i Afrika, Mellom -og Sør-Amerika. Min motivasjon var på nullpunktet, jeg var på en helt annen planet denne dagen. For det første gikk jeg i feil retning og for det andre stoppet jeg hele tiden opp, sparket litt i bladene på bakken og noterte og skrev ned små dikt og vers. "I was contemplating big time" - jeg funderte og undret meg mye over livets underfundigheter. Det var en slags letthet inne i meg denne dagen. George Harrison hadde akkurat gått bort to dager tidligere og jeg tenkte på hvordan han egentlig hadde det akkurat der og da idet jeg gikk og satte meg på en benk i en nydelig og fredfull park. Det var, som sagt, varmt og jeg tok av meg jakka og satt bare i min t-skjorte. De skrevne notatene og den lille sekken min la jeg fra meg på benken, jeg plantet begge bena solid på gresset som omkranset benken og pustet dypt inn og ut mens jeg lot blikket hvile mot den blå skyfrie himmelen.

Jeg følte en ro - en ro som jeg aldri før hadde følt. Det var noe som fyllte meg - en slags glede - en slags oppløftet lyshet - en sterk visshet om det jeg hadde fryktet hele livet - en tydelig avklaring på min største frykt som jeg hadde båret fra jeg var ganske ung. Det var den enormt gjennomgripende og fryktinngytende DØDEN - min dødsfrykt. Hele livet, så lenge jeg kan huske, hadde jeg hatt en veldig angst for å dø - angsten for ikke lenger å eksistere dominerte tenårene og langt inn i tjueårene.

Så satt jeg på denne benken og lungene mine ble fyllt opp av en glede - en stor glede - jeg følte en glede ved det å leve - alt var bare så utrolig vakkert - den blå himmel - det grønne gresset - den svale brisen og solen som varmet godt. Jeg kjente en styrke og med ett gikk det opp for meg; jeg kommer aldri til å opphøre med å eksistere, JEG VIL ALLTID VÆRE. Når mitt fysiske jeg en dag vil dø så betyr ikke det døden for meg, jeg vil alltid være en del av evigheten. Som all annen energi vil også jeg skifte form og ALDRI forsvinne. Som vanndampen i en kjele med kokende vann vil gå over til vann igjen når det blir avkjølt vil jeg også skifte form og fortsette å skifte form i all evighet. Når kroppen min engang dør vet jeg ingenting - INGENTING - om hva som kommer til å skje. Jeg velger å TRO at det er noe godt jeg vil gå inn i. Dette er ikke religiøst befestet - bare en enkel observasjon fra min side. Jeg velger å tro dette og har ingen behov for å forklare hvordan det hele henger sammen - jeg VET på en måte også - at fordi jeg velger å tro så vet jeg at livet etter min kropps død blir noe godt. Døden er ikke slutten på livet men begynnelsen på noe nytt, noe ukjent og allikevel noe godt og trygt - ihvertfall for meg :-) Øystein var ikke lenger redd for å dø - ikke lenger redd for ikke lenger å eksistere. Jeg var jublende og hoppende glad :-)

George Harrison ble 58 år ung i denne verden - så tenker jeg at jeg og George vil treffes en gang der han vil jamme på sin gitar mens jeg komper han på mine congas og sammen synger vi "Here comes the sun" mens solen stiger opp over horisonten.

Alt er glede - alt er kjærlighet - alt er ditt - alt er her - vær her.

Klem fra Øystein